Det begynte i sommer, da vi ble fortalt på jobb at Funcom skulle åpne et studio i Montreal, og ble spurt hvem som var interessert. Jeg sa umiddelbart ifra at ja, jeg er svært intererssert, og også at jeg ville reise så fort som mulig. Etter en stund ble jeg forespeilet å reise i september, og jeg takket selvfølgelig ja.

Det ble noen hektiske måneder med forberedelser, litt med en vond smak i munnen, siden vi ikke fikk lov å si hva som skulle skje til noen unntatt familie. Det føltes nesten som om jeg løy til venner, men det måtte man bare leve med.

Jeg måtte også bestemme hva jeg skulle gjøre med leiligheten. Til å begynne med ville jeg leie den ut, men den leien jeg realistisk sett kunne fått for en 60 kvm leilighet på Haugenstua, Oslo ville vært så lav at den bare såvidt ville dekket låneutgifter, og hva da hvis renta går opp? Dessuten tenkte jeg som så at hvis jeg kommer tilbake til Norge vil jeg sannsynligvis ikke bo i Oslo mer, og iallefall ikke på Haugenstua. Så da ble det salg. Den gikk fort, som forventet, og jeg vikk mer enn takst, så jeg var svært fornøyd.

Så kom dagen. Inntil da hadde jeg nærmest vært følelsesløs. Jeg gledet meg selvfølgelig helt sinnsykt mye, men var helt rolig. Ikke nervøs, ikke redd, ikke lei meg for å dra. Helt til jeg sto på Gardermoen alene og innså at jeg nå skulle reise fra alle jeg var glad i. Så, jeg gråt noen tårer, tørket dem bort, og satte meg på flyet. En stop over i London og to flyturer senere var jeg i Montreal. Det var kveld, og innen jeg kom ut fra immigrasjonen og fortolling var jeg stuptrøtt. Men gud så deilig det føltes.

Nå har jeg vært her i snart en uke og rusen har ikke roet seg enda. Jeg bor her nå! Fyller dagene med jobbing og masse leilighetsjakting :). Mer nytt følger så snart jeg har funnet noe.

Adieu Oslo, salut Montreal!

Jeg har mange ganger trodd at visse folk i kretsen min er lykkelige, folk som i mine øyne har “alt”. Men så viser det seg gang på gang at de er som alle andre og har sine problemer. Noen ganger større problemer enn jeg har antatt mine er. Så da er det kanskje så ille å føle seg litt utafor. Det er grusomt å si det, men å se at andre også sliter med ting, eller er misfornøyd eller at livet deres heller ikke har gått som planlagt… det roer meg ned litt. Det er ikke sånn at jeg trives med andres ulykke akkurat, men jeg føler meg heller ikke som en emosjonell frik når jeg ser sånn. Det er litt deilig.

Kanskje vi må omdefinere hva “lykke” er. Hvis de tingene man er tilfreds med veier tyngre enn de man er misfornøyd med, og om man attpåtil har mer av dem, er man ikke egentlig fornøyd da? Livet er vel fint da, er det ikke?

Selv er jeg fornøyd med noen deler av livet mitt og misfornøyd med andre. Jeg anser meg selv som ganske normal i den forstand, men har noen ganger lurt på om det feiler meg noe som ikke klarer å være grensesprengende lykkelig hele tiden.

Hvor kommer denne trangen fra?

Klikk

Så sminket jeg en seks-syv kollegaer, og så hadde vi det moro hele dagen. Hurra for arbeidsplasser som synes sånt er morsomt :)

For de som måtte lure på om dette er en oppsetning av gamle Which Witch…nei, det er det ikke. Glem alt du har sett av Which Witch fra før, hvis du har. Dette er virkelig en nyoppsetning.

Skuffet

For å begynne med hva jeg satt igjen med først… Jeg var skuffet. Inderlig skuffet. Det kan godt være at jeg mest må skylde meg selv, som ikke hadde lest noe om akkurat denne oppsetningen på forhånd og trodde jeg skulle oppleve den samme magien som jeg gjorde da jeg så spillet på Jernaldergården i Stavanger. Inntil torsdagen før visste jeg ikke engang at det skulle spilles på norsk, langt mindre nynorsk (jeg har aldri vært i Det Norske Teatret før og visste ikke hvordan ting fungerer der). Jeg bet tennene sammen og tenkte at det ville sikkert gå fint, selv om jeg kjente at jeg aller mest ville høre det på engelsk, slik jeg så det dengang for så mange år siden.

Prolog og epilog

Så…lørdagen demrer og jeg tropper opp på teateret, finner plassen min og når teppet går opp ser jeg en rad med helt hvite bibliotekkulisser. Javel? tenker jeg. En kort prolog begynner som har relevans til kulissene, og et klart skille mellom svart og hvitt, godt og ondt. Denne prologen skulle også lede til epilogen, et trekk som bandt det hele sammen på en ny måte. Nåh…det var jo morsomt, men kom igjen, la meg se det jeg kom her for å se.

Hvitt, hvitt, hvitt overalt

Jeg ble umiddelbart skuffet da jeg oppdaget at visuelt var dette så langt fra originale Which Witch som overhodet mulig. Borte var de overdådige kostymene og kulissene, byttet ut med helt hvite kostymer over hele linja. Kulissene, de svære bibliotekhyllene, går igjen gjennom hele stykket, og det er aldri noe nytt å se på der. Lyssettingen og sangen fungerer istedet som kulisse- og stemningsskaper. Men vær så snill… fengselsvakter med militærboots og Securitasslacks?

Noen vil si at det er kjempekult, men jeg synes det var veldig trist og kjedelig. En del av hele greia for meg er jo disse pompøse, voldsomme kostymene og fargene.

Musikken

Musikken var heldigvis stort sett den samme, så selv om tekstene var på norsk og dermed ukjente for meg, kunne jeg nynne med og ble litt glad av det. Men flere sanger manglet og et par var lagt til. Disse nye sangene, skrevet av Adrian/Bjørnov, fungerte ikke i det hele tatt. Det virker som om de har glemt at de lagde en “rockeopera” den gang da, og den nye musikken hørtes mer ut som koselig visesang spilt av en koselig Lillebjørn Nilsen. Stilene passet ikke sammen. Sorry jenter, der skuffet dere.

Karakterene

Karakterene er de samme som før, men de har tydeligvis gjennomgått en personlighetsforandring, noen av dem har sådan blitt til karikaturer.

Maria, som i tidligere oppsetninger beveget seg fra en uskyldig, naiv ungdom til en smertefullt såret og plaget kvinne som blir brent på bålet, er nå byttet ut med en masete og sutrete Maria. Hva skjedde der? Jeg likte henne ikke engang.

Anton Függer, som skal være litt skummel og hevnlysten, er ikke skummel i det hele tatt, bare irriterende og sutrete.

Kardinal Gonzaga, som skal være kjempeskummel, er heller ikke det. Han virker mye mer overfladisk enn den originale, fanatiske karakteren. Det hjelper jo heller ikke at han hopper og danser i moderne takter over gulvet, og jeg får en dårlig smak av karikert figur.

Til gjengjeld har bøddelen blitt gitt et uttrykk som forklarer mer om hvordan han forholder seg til sine “klienter”, men samtidig var han nærmest skrevet ut. Det ble for kort, så det funket bare nesten, men ikke helt.

Skuespillerne

Heidi Gjermundsen Broch i rollen som Maria prøver veldig, men får det ikke helt til. Jeg klarer aldri helt å tro på henne, hverken på hvor sårt det er for henne å miste sin livs kjærlighet, til desperasjonen og sinnet over det som skal skje henne. Hun er heller ikke en veldig sterk sanger. Joda, det er fint og greit å høre på, men det er milevis til Benedicte Adrians sterke sopran, som ga et klart uttrykk for alle disse følelsene jeg savnet hos Heidi Gjermundsen Broch.

Paul Ottar Haga som Biskop Daniel var bare…nei. Sorry, han gjorde ingenting for meg. Jeg trodde ikke på ham i det hele tatt, og for meg virket det som om han kjedet livet av seg. Hvor er kjærligheten? Hvor er usikkerheten? Hvor er det tragiske? Skuffa!

Da var heller Gjertrud Jynge et friskt pust. I rollen som Anna Regina briljerer hun, og den dype stemmen hennes gjør det nesten skummelt å høre på når hun synger og plotter sin brors elskerinnes undergang. Bravo!

Nynorsk

Jeg trodde at det skulle bli fælt å høre musikalen på norsk, så inngrodd i de engelske tekstene som jeg er, men det gjorde meg faktisk ingenting. Musikken og sangen fungerte likeså godt, uavhengig av språk. Det som derimot ikke fungerte var nynorsken. Ikke på grunn av målet i seg selv, men på grunn av skuespillerne.

Så vidt jeg kunne høre, var alle skuespillerne med unntak av en (Ingrid Jørgensen Dragland, som spilte Gertrude), såkalt østlendinger. Og når disse så skal både snakke og synge på nynorsk, så blir det bare komisk. Jeg trodde ikke på det i det hele tatt, og istedet for et uttrykk gjort på et eget talemål, så blir det bare teit og parodisk.

Kanskje jeg hadde syntes Which Witch hadde vært bedre med andre personer hvis naturlige dialekt er nærmere nynorsk, eller om det hadde blitt spilt på bokmål, slik at disse skuespillerne ikke måtte late som, noe de ikke gjorde spesielt godt.

Ny stil og frie tøyler

Her vil jeg si at regissøren har prøvd hardt å lage sin egen versjon, en som så og si er uavhengig av de eldre versjonene. Det vil jeg si hun klarte med glans. Det er virkelig noe helt annet.

Noen vil synes at dette er en Bra Ting, og at den kjære musikalen blir gitt en ny drakt.

Dessverre falt det ikke i god jord hos meg.

Samtidig tenker jeg veldig mye på en laiv jeg vil arrangere i Stavanger. Jeg fikk ideen til laiven for 7 år siden, da jeg selv såvidt hadde begynt med laiv. Det er ikke noe eksperimentelt eller nytenkende med denne laiven, men jeg er overbevist om at det er rom for mange gode rollespillopplevelser i den.

Jeg vil lage laiven i Stavanger, noe som er rart siden jeg bor i Oslo, men det er da heller ikke en type laiv jeg tror jeg ville fått mange Oslo laivere med på. Nuvel. Har mye skriving å gjøre før det i det hele tatt kan bli noe mer enn en ide jeg leker med.

Hadde ikke noe tid til forberedelser, så det ble superenkel sminke og masse masse blod. Det var veldig bra, og jeg gleder meg til neste år!

Den ska vær mann som kan gå med min hatt
Den ska vær kald som tar øve mi makt
Den ska ha nr 42 for å gå med mine sko
Men han må ha sin egen pistol
Og du vett ka som står i testamentet
Og du vett ka som står i testamentet
At den som tar hånd om mi Constanze
Får min hatt, får mine sko, får mitt extravanganza

Ta kontroll på kontinentet

Og eg ber om å bli godt parfymert
Eg ska lukta godt når eg fyst ska gå ner
Og eg har sjøl sendt ut invitasjon
Og eg har prest, eg har klokker. Det er full korrupsjon
Men alt dette står i testamentet
Men alt dette står i testamentet
At den som tar hånd om mi Constanze
Får min hatt, får mine sko, får mitt extravanganza

Ta kontroll på kontinentet

Ser det for meg det krybe imod meg
Åh, mi søster, Åh, mi søster
Nå vett eg kem som e tyster
Åh, mi søster, Åh, mi søster
Eg hørte alt du sa ved mi kiste
Fader Martin, eg syns dette begynne å lukta bensin
Og mi Constanze ta min hatt, ta mine sko, ta mitt extravaganza

Ta kontroll på kontinentet