Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli 2005

Hvil nå, kjære

I går, rett før midnatt, fikk jeg en telefon fra en nær venn. Han fortalte meg at en av guttene i vennekretsen hjemme i Stavanger tok livet sitt fem timer tidligere. En av de sterkeste personene jeg kjenner – til tross for hans unge alder – var knust og brøt sammen i gråt på telefonen. Jeg følte meg totalt hjelpeløs her jeg satt, på andre siden av landet. Jeg ville bare være sammen med ham og holde rundt ham og de andre, og gi den lille støtten jeg kan gi. I denne vennekretsen blir jeg ofte sett på som «mamma» eller «storesøster», siden jeg er eldst og en av dem som fikk mange av dem involvert i levende rollespill, og dermed knyttet bånd til denne kretsen.

Han som tok livet sitt ble 24 år gammel. Han var ikke en av mine næreste venner, mer en venn av en venn, en bekjent, men jeg føler likevel tapet. Jeg kjente ham og jeg snakket med ham og jeg lo og hadde det gøy i hans selskap de gangene vi tilbragte tid sammen. Ingen vet hvorfor han tok det valget han gjorde, og noe brev har ikke blitt funnet enda, eller så har ikke familien og politiet sagt noe til vennene hans enda. Jeg håper han skrev noe, og jeg håper det kan fungere som en slags trøst eller forklaring til familien og de næreste vennene hans.

I tillegg til sjokket over sånne fryktelige nyheter kan jeg ikke for å bekymre meg over kameraten min og kjæresten hans. Det var de som fant ham, og selve selvmordet var ingen ren og fredelig affære. Å sikte en hagle til hodet og trekke av går vel under ‘voldsom død’. Det er et syn ingen skulle måtte se, selv om jeg ikke vet hvordan noe sånt ser ut, lukter eller føles. Alt jeg vet er den lidelsen jeg hørte i stemmen hans i går kveld,

Jeg prøver å komme meg hjem til Stavanger. Hvis ikke denne helgen, så håper jeg jeg kan dra neste. Reise er dyrt, og jeg har ikke så mange penger akkurat nå, med 3-4 måneder med tunge utgifter foran meg. Likevel, jeg må prøve. Hva slags venn er jeg dersom jeg ikke kan være der og støtte og trøste vennene mine. Arbeidsplassen min har vist stor forståelse, og dersom jeg drar får jeg ta en dag fri, selv om vi er midt i crunch med uhyrlig travle deadlines og mer arbeid enn vi har tid til å gjøre.

Jeg vil ikke engang late som at jeg forstår hvordan familien hans har det nå. Alt jeg vet er at jeg vil være der og hjelpe.

Read Full Post »