Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august 2005

Harru en femmer?

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Grunnen var en blanding av mine rebelske tenåringsår – hvor min mor og jeg kranglet så fillene føyk – og delvis nødvendighet pga. skole. Jeg flyttet mer eller mindre til sentrum av Stavanger, som var nærme nok til at jeg ikke lengre måtte stå opp klokken 5 om morgenen for å rekke den ene bussen jeg kunne ta fra barndomshjemmet. Jeg betalte ikke leie der jeg bodde, hvilket var veldig fint, siden jeg ikke jobbet hele skoleåret. Likevel, det var begynnelsen på min økonomiske selvstendighet. Siden da har jeg ikke bodd hjemme, med unntak av svært korte mellomspill.

Siden jeg har jobbet siden jeg var 13 år (hurra for avisrunden!) til nå, i mine voksne år, kjenner jeg verdien av å tjene penger for den jobben man gjør og bruke de pengene på nyttige formål og livets nødvendigheter. Jeg pleide å være elendig med penger, blåste dem på tull og tøys som ikke ga meg noe tilbake, men jeg ynder å tro jeg har blitt bedre. Likevel, problemet mitt er det samme nå som det var for 14 år siden. Det er alltid mye igjen av måneden og så lite igjen av pengene. Jeg lever fra hånd til mund hver måned. Jeg er ikke så dårlig stilt at jeg sliter – jeg betaler regningene mine og håndterer huslånet. Men jeg kan ikke spare penger. Jeg prøver, men så skjer det noe som tvinger meg til å bruke opp de få kronene jeg har skrapt sammen, være seg uventede høye regninger, rørlegger, PC dingser eller hva enn.

Jeg skjønner at det virker som om jeg sutrer over livet, selv om jeg lever et komfortabelt liv med tak over hodet og mat på bordet. Jeg har alt jeg trenger… en jobb, mitt eget hjem, hobbyer som ikke koster så mye i lengden. Likevel, jeg har mindre penger å bruke på meg selv enn for bare åtte år siden. Hvor ble det av den nydelige, ubekymrede og problemfri tiden av? Er det å «bli voksen» det samme som «aldri ha det moro» eller «aldri hengi seg til små luksuser»?

Her i forrige uke brukte jeg 1600 kroner på nye klær. Jeg måtte ikke ha nye klær, men bare det at jeg fant disse små skattene som faktisk passet (!) og så bra ut var ikke noe jeg kunne la gå. Som et resultat av det, samt en ellers utgiftstung måned, er jeg nå totalt blakk og må spise nudler de siste par ukene før lønning. Jeg takler det, jeg overlever. Men det suger å ha så lite penger, så utrolig lite penger.

Jeg har ikke vært på en ordentlig ferie på flere år. Jeg fatter og begriper ikke hvor mye det ville kostet å reist gjennom Europa, besøke land jeg alltid har hatt lyst å besøke igjen eller besøke for første gang. En ferie i USA, Asia eller Australia er enda fjernere. Jeg har rett og slett ikke penger til det, og likevel ser jeg folk som har det verre enn meg, studenter liksom, reise på ferie minst en gang i året. Til et annet land. Hvordan klarer de det? Hva gjør jeg feil?

Jeg er nødt å endre noe i det månedlige budsjettet mitt for å få hjulene til å spinne lettere. Å ha et ordntlig budsjett hjelper sikkert, bli kvitt noen dårlige forbruksvaner og bli mer disiplinert mtp. impulskjøp vil også hjelpe. Jeg skal gjøre det. Jeg må gjøre det, så jeg får spart litt penger og hengi meg til litt personlig luksus og likevel holde hodet over vannet. Åh, og få lønnsøkning :D.

Jeg skal prøve å følge pengeeventyret mitt her, nedtegne små seire og nederlag når det kommer til min personlige økonomi. Herregud, så voksent det føles…

Read Full Post »

bleh

*stønn*

Jeg lærer aldri, gjør jeg? Dust, dust, dust! Fjortis-Nina!

Ønsker du noen gang at du kunne si ting rett ut, bare ytre ordene og være ferdig med det, uansett hva konsekvensene er? Du bygger opp ordene og setningene i hodet, og du spiller gjennom scenen i alle mulige varianter. Du øver og øver på hvordan si det du har på hjertet på den beste måten, og så… Så finner du ut noe som stopper hele prosessen, og istedet for å si det du skulle si, så stenger du det inne.

Sittende igjen med en følelse av å være hjelpeløs, fordi hva i all verden er poenget med å si noe nå? Du kan ikke få det du vil ha likevel.

Dritt! :(

Read Full Post »