Which Witch – ny og frisk?

Jeg var på Det Norske Teatret på lørdag og så nyoppsetningen av Which Witch. Det er nesten litt vanskelig å formidle hva jeg synes om forestillingen uten å bli for banal, men jeg får vel prøve.

For de som måtte lure på om dette er en oppsetning av gamle Which Witch…nei, det er det ikke. Glem alt du har sett av Which Witch fra før, hvis du har. Dette er virkelig en nyoppsetning.

Skuffet

For å begynne med hva jeg satt igjen med først… Jeg var skuffet. Inderlig skuffet. Det kan godt være at jeg mest må skylde meg selv, som ikke hadde lest noe om akkurat denne oppsetningen på forhånd og trodde jeg skulle oppleve den samme magien som jeg gjorde da jeg så spillet på Jernaldergården i Stavanger. Inntil torsdagen før visste jeg ikke engang at det skulle spilles på norsk, langt mindre nynorsk (jeg har aldri vært i Det Norske Teatret før og visste ikke hvordan ting fungerer der). Jeg bet tennene sammen og tenkte at det ville sikkert gå fint, selv om jeg kjente at jeg aller mest ville høre det på engelsk, slik jeg så det dengang for så mange år siden.

Prolog og epilog

Så…lørdagen demrer og jeg tropper opp på teateret, finner plassen min og når teppet går opp ser jeg en rad med helt hvite bibliotekkulisser. Javel? tenker jeg. En kort prolog begynner som har relevans til kulissene, og et klart skille mellom svart og hvitt, godt og ondt. Denne prologen skulle også lede til epilogen, et trekk som bandt det hele sammen på en ny måte. Nåh…det var jo morsomt, men kom igjen, la meg se det jeg kom her for å se.

Hvitt, hvitt, hvitt overalt

Jeg ble umiddelbart skuffet da jeg oppdaget at visuelt var dette så langt fra originale Which Witch som overhodet mulig. Borte var de overdådige kostymene og kulissene, byttet ut med helt hvite kostymer over hele linja. Kulissene, de svære bibliotekhyllene, går igjen gjennom hele stykket, og det er aldri noe nytt å se på der. Lyssettingen og sangen fungerer istedet som kulisse- og stemningsskaper. Men vær så snill… fengselsvakter med militærboots og Securitasslacks?

Noen vil si at det er kjempekult, men jeg synes det var veldig trist og kjedelig. En del av hele greia for meg er jo disse pompøse, voldsomme kostymene og fargene.

Musikken

Musikken var heldigvis stort sett den samme, så selv om tekstene var på norsk og dermed ukjente for meg, kunne jeg nynne med og ble litt glad av det. Men flere sanger manglet og et par var lagt til. Disse nye sangene, skrevet av Adrian/Bjørnov, fungerte ikke i det hele tatt. Det virker som om de har glemt at de lagde en «rockeopera» den gang da, og den nye musikken hørtes mer ut som koselig visesang spilt av en koselig Lillebjørn Nilsen. Stilene passet ikke sammen. Sorry jenter, der skuffet dere.

Karakterene

Karakterene er de samme som før, men de har tydeligvis gjennomgått en personlighetsforandring, noen av dem har sådan blitt til karikaturer.

Maria, som i tidligere oppsetninger beveget seg fra en uskyldig, naiv ungdom til en smertefullt såret og plaget kvinne som blir brent på bålet, er nå byttet ut med en masete og sutrete Maria. Hva skjedde der? Jeg likte henne ikke engang.

Anton Függer, som skal være litt skummel og hevnlysten, er ikke skummel i det hele tatt, bare irriterende og sutrete.

Kardinal Gonzaga, som skal være kjempeskummel, er heller ikke det. Han virker mye mer overfladisk enn den originale, fanatiske karakteren. Det hjelper jo heller ikke at han hopper og danser i moderne takter over gulvet, og jeg får en dårlig smak av karikert figur.

Til gjengjeld har bøddelen blitt gitt et uttrykk som forklarer mer om hvordan han forholder seg til sine «klienter», men samtidig var han nærmest skrevet ut. Det ble for kort, så det funket bare nesten, men ikke helt.

Skuespillerne

Heidi Gjermundsen Broch i rollen som Maria prøver veldig, men får det ikke helt til. Jeg klarer aldri helt å tro på henne, hverken på hvor sårt det er for henne å miste sin livs kjærlighet, til desperasjonen og sinnet over det som skal skje henne. Hun er heller ikke en veldig sterk sanger. Joda, det er fint og greit å høre på, men det er milevis til Benedicte Adrians sterke sopran, som ga et klart uttrykk for alle disse følelsene jeg savnet hos Heidi Gjermundsen Broch.

Paul Ottar Haga som Biskop Daniel var bare…nei. Sorry, han gjorde ingenting for meg. Jeg trodde ikke på ham i det hele tatt, og for meg virket det som om han kjedet livet av seg. Hvor er kjærligheten? Hvor er usikkerheten? Hvor er det tragiske? Skuffa!

Da var heller Gjertrud Jynge et friskt pust. I rollen som Anna Regina briljerer hun, og den dype stemmen hennes gjør det nesten skummelt å høre på når hun synger og plotter sin brors elskerinnes undergang. Bravo!

Nynorsk

Jeg trodde at det skulle bli fælt å høre musikalen på norsk, så inngrodd i de engelske tekstene som jeg er, men det gjorde meg faktisk ingenting. Musikken og sangen fungerte likeså godt, uavhengig av språk. Det som derimot ikke fungerte var nynorsken. Ikke på grunn av målet i seg selv, men på grunn av skuespillerne.

Så vidt jeg kunne høre, var alle skuespillerne med unntak av en (Ingrid Jørgensen Dragland, som spilte Gertrude), såkalt østlendinger. Og når disse så skal både snakke og synge på nynorsk, så blir det bare komisk. Jeg trodde ikke på det i det hele tatt, og istedet for et uttrykk gjort på et eget talemål, så blir det bare teit og parodisk.

Kanskje jeg hadde syntes Which Witch hadde vært bedre med andre personer hvis naturlige dialekt er nærmere nynorsk, eller om det hadde blitt spilt på bokmål, slik at disse skuespillerne ikke måtte late som, noe de ikke gjorde spesielt godt.

Ny stil og frie tøyler

Her vil jeg si at regissøren har prøvd hardt å lage sin egen versjon, en som så og si er uavhengig av de eldre versjonene. Det vil jeg si hun klarte med glans. Det er virkelig noe helt annet.

Noen vil synes at dette er en Bra Ting, og at den kjære musikalen blir gitt en ny drakt.

Dessverre falt det ikke i god jord hos meg.