bleh

*stønn*

Jeg lærer aldri, gjør jeg? Dust, dust, dust! Fjortis-Nina!

Ønsker du noen gang at du kunne si ting rett ut, bare ytre ordene og være ferdig med det, uansett hva konsekvensene er? Du bygger opp ordene og setningene i hodet, og du spiller gjennom scenen i alle mulige varianter. Du øver og øver på hvordan si det du har på hjertet på den beste måten, og så… Så finner du ut noe som stopper hele prosessen, og istedet for å si det du skulle si, så stenger du det inne.

Sittende igjen med en følelse av å være hjelpeløs, fordi hva i all verden er poenget med å si noe nå? Du kan ikke få det du vil ha likevel.

Dritt! :(

Read Full Post »

Waiting at the shore

Noen ganger møter du mennesker du aldri vil glemme. Mennesker som – gjennom handling, medfølelse eller den forbindelsen du har med dem – setter spor i hjertet ditt og dermed gjør krav på en del av deg som sitt. Mennesker som setter andre først, lenge før seg selv. Det er ikke mange slike, så jeg var heldig da jeg traff og ble kjent med en. Jeg kan ikke engang finne ord for hvor mye han betyr for meg, hvor glad jeg er i ham og hvor stort innvirkning å bli kjent med ham har hatt for meg. Hvis det er noe sånt som sjelevenner, så er han min.

Det er derfor det gjør så vondt når mennesker som dette forsvinner ut av livet ditt. Spesielt når det er en god grunn til at de gjør det og du ikke vil holde dem igjen, fordi du vet at de gjør det rette for dem selv. Det føles som om man rives i to. En del av deg er glad for at de tar grep og har det bra, og en annen del av deg er egoistisk og vil holde fast for alltid og ikke slippe noensinne. Slik smerte, dype sår i hjerte og sinn, er hundre ganger vanskeligere å fikse enn fysiske sår. Det eneste som kan lege dem er tid og gode tanker om personen man er så glad i og hvordan ting vil bli bedre for dem på grunn av dette.

Jeg kommer aldri til å glemme deg. Du er i hjertet mitt for alltid. Og en dag kommer du tilbake igjen. Lykkeligere.

Spirit Of The Sea

I took a walk along the shore
To clear my mind about the day,
I saw a man I’d seen before
As I approached, he slipped away
I knew his face from years ago,
His smile stays with me ever more
His eyes, they guide me through the haze
And give me shelter from the storm

As I walk I can feel him,
Always watching over me
His voice surrounds me, My Spirit of the Sea

He went away so long ago,
On a maiden voyage far away
A young man then I did not know,
His life was taken that same day
And it was almost like he knew
He wouldn’t see me anymore
He looked so deeply in my eyes, and said
«Wait for me along the shore»

As I walk I can feel him,
Always watching over me
His voice surrounds me, My Spirit of the Sea

And so I come most every day,
To watch the waves rise and fall,
And as I sit here on the sand,
This ocean makes me feel so small
But I feel my lover by my side,
And he makes me follow my own heart
We’ll be together some sweet day
When that day comes we’ll never part
When that day comes we’ll never part
Wait for me along the shore

Read Full Post »

Slutt

Så var det slutt. 4 1/2 år er over. Det føles veldig rart, egentlig. Altså, det har ligget i kortene i rundt 5-6 måneder, men det er likevel rart å tenke på at forholdet vårt er over. Jeg er veldig glad i ham, men ikke mer enn en venn. Han er min nærmeste venn, men ikke mer. Vi går hver vår vei i ordnede former og helt uten vonde følelser mellom oss.

For å være ærlig så har jeg følt at vi er venner, ikke kjærester, ganske lenge. Dette er liksom bare siste stopp. Det føles godt, trist, rart, skremmende, merkelig, kult, forferdelig, forvirrende…alt.

Bare tanken på alt det praktiske som må ordner skremmer vannet av meg, men det er noe jeg kan tenke på en annen dag. I dag skal jeg bare være…nummen.

Read Full Post »