Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Livet’ Category

Harru en femmer?

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16. Grunnen var en blanding av mine rebelske tenåringsår – hvor min mor og jeg kranglet så fillene føyk – og delvis nødvendighet pga. skole. Jeg flyttet mer eller mindre til sentrum av Stavanger, som var nærme nok til at jeg ikke lengre måtte stå opp klokken 5 om morgenen for å rekke den ene bussen jeg kunne ta fra barndomshjemmet. Jeg betalte ikke leie der jeg bodde, hvilket var veldig fint, siden jeg ikke jobbet hele skoleåret. Likevel, det var begynnelsen på min økonomiske selvstendighet. Siden da har jeg ikke bodd hjemme, med unntak av svært korte mellomspill.

Siden jeg har jobbet siden jeg var 13 år (hurra for avisrunden!) til nå, i mine voksne år, kjenner jeg verdien av å tjene penger for den jobben man gjør og bruke de pengene på nyttige formål og livets nødvendigheter. Jeg pleide å være elendig med penger, blåste dem på tull og tøys som ikke ga meg noe tilbake, men jeg ynder å tro jeg har blitt bedre. Likevel, problemet mitt er det samme nå som det var for 14 år siden. Det er alltid mye igjen av måneden og så lite igjen av pengene. Jeg lever fra hånd til mund hver måned. Jeg er ikke så dårlig stilt at jeg sliter – jeg betaler regningene mine og håndterer huslånet. Men jeg kan ikke spare penger. Jeg prøver, men så skjer det noe som tvinger meg til å bruke opp de få kronene jeg har skrapt sammen, være seg uventede høye regninger, rørlegger, PC dingser eller hva enn.

Jeg skjønner at det virker som om jeg sutrer over livet, selv om jeg lever et komfortabelt liv med tak over hodet og mat på bordet. Jeg har alt jeg trenger… en jobb, mitt eget hjem, hobbyer som ikke koster så mye i lengden. Likevel, jeg har mindre penger å bruke på meg selv enn for bare åtte år siden. Hvor ble det av den nydelige, ubekymrede og problemfri tiden av? Er det å «bli voksen» det samme som «aldri ha det moro» eller «aldri hengi seg til små luksuser»?

Her i forrige uke brukte jeg 1600 kroner på nye klær. Jeg måtte ikke ha nye klær, men bare det at jeg fant disse små skattene som faktisk passet (!) og så bra ut var ikke noe jeg kunne la gå. Som et resultat av det, samt en ellers utgiftstung måned, er jeg nå totalt blakk og må spise nudler de siste par ukene før lønning. Jeg takler det, jeg overlever. Men det suger å ha så lite penger, så utrolig lite penger.

Jeg har ikke vært på en ordentlig ferie på flere år. Jeg fatter og begriper ikke hvor mye det ville kostet å reist gjennom Europa, besøke land jeg alltid har hatt lyst å besøke igjen eller besøke for første gang. En ferie i USA, Asia eller Australia er enda fjernere. Jeg har rett og slett ikke penger til det, og likevel ser jeg folk som har det verre enn meg, studenter liksom, reise på ferie minst en gang i året. Til et annet land. Hvordan klarer de det? Hva gjør jeg feil?

Jeg er nødt å endre noe i det månedlige budsjettet mitt for å få hjulene til å spinne lettere. Å ha et ordntlig budsjett hjelper sikkert, bli kvitt noen dårlige forbruksvaner og bli mer disiplinert mtp. impulskjøp vil også hjelpe. Jeg skal gjøre det. Jeg må gjøre det, så jeg får spart litt penger og hengi meg til litt personlig luksus og likevel holde hodet over vannet. Åh, og få lønnsøkning :D.

Jeg skal prøve å følge pengeeventyret mitt her, nedtegne små seire og nederlag når det kommer til min personlige økonomi. Herregud, så voksent det føles…

Read Full Post »

Hvil nå, kjære

I går, rett før midnatt, fikk jeg en telefon fra en nær venn. Han fortalte meg at en av guttene i vennekretsen hjemme i Stavanger tok livet sitt fem timer tidligere. En av de sterkeste personene jeg kjenner – til tross for hans unge alder – var knust og brøt sammen i gråt på telefonen. Jeg følte meg totalt hjelpeløs her jeg satt, på andre siden av landet. Jeg ville bare være sammen med ham og holde rundt ham og de andre, og gi den lille støtten jeg kan gi. I denne vennekretsen blir jeg ofte sett på som «mamma» eller «storesøster», siden jeg er eldst og en av dem som fikk mange av dem involvert i levende rollespill, og dermed knyttet bånd til denne kretsen.

Han som tok livet sitt ble 24 år gammel. Han var ikke en av mine næreste venner, mer en venn av en venn, en bekjent, men jeg føler likevel tapet. Jeg kjente ham og jeg snakket med ham og jeg lo og hadde det gøy i hans selskap de gangene vi tilbragte tid sammen. Ingen vet hvorfor han tok det valget han gjorde, og noe brev har ikke blitt funnet enda, eller så har ikke familien og politiet sagt noe til vennene hans enda. Jeg håper han skrev noe, og jeg håper det kan fungere som en slags trøst eller forklaring til familien og de næreste vennene hans.

I tillegg til sjokket over sånne fryktelige nyheter kan jeg ikke for å bekymre meg over kameraten min og kjæresten hans. Det var de som fant ham, og selve selvmordet var ingen ren og fredelig affære. Å sikte en hagle til hodet og trekke av går vel under ‘voldsom død’. Det er et syn ingen skulle måtte se, selv om jeg ikke vet hvordan noe sånt ser ut, lukter eller føles. Alt jeg vet er den lidelsen jeg hørte i stemmen hans i går kveld,

Jeg prøver å komme meg hjem til Stavanger. Hvis ikke denne helgen, så håper jeg jeg kan dra neste. Reise er dyrt, og jeg har ikke så mange penger akkurat nå, med 3-4 måneder med tunge utgifter foran meg. Likevel, jeg må prøve. Hva slags venn er jeg dersom jeg ikke kan være der og støtte og trøste vennene mine. Arbeidsplassen min har vist stor forståelse, og dersom jeg drar får jeg ta en dag fri, selv om vi er midt i crunch med uhyrlig travle deadlines og mer arbeid enn vi har tid til å gjøre.

Jeg vil ikke engang late som at jeg forstår hvordan familien hans har det nå. Alt jeg vet er at jeg vil være der og hjelpe.

Read Full Post »

Endelig

Etter å ha vært arbeidsløs siden 1. april (ja…morsomt, ikke sant?) i fjor, og etter å ha vært gjennom hele følelsesspekteret, fra dyp depresjon til eufori over de minste ting. Følelsen av å være uønsket og ubrukelig manifesterer seg når du er uten jobb i lang tid og aktivt søker en jobb – hvilken som helst jobb – uten å noen gang få napp.

Å få brev og mailer med avvisning, avvisning og mer avvisning har blitt standard i min uke-til-uke eksistens, og noen er verre enn andre. Å få nei på drømmejobben er helvetes mye verre enn å få nei på en drittjobb du har søkt på i ren desperasjon. Min situasjon er ikke unik, jeg later ikke som at det er. Jeg bare vet hvordan det føles.

Heldigvis har jeg hatt støtte fra venner og medisinering som korrigerer de verste kjemiske ubalansene i hjernen, og dette holder meg oppegående. En snill far hjalp meg å beholde hjemmet mitt da banken pustet meg i nakken, og idag….idag kom det beste av alt.

Det er en del av den menneskelige natur å alltid ville ha gresset på den andre siden av det beryktede gjerdet. Når du har en jobb lengter du deg mer fritid og mer ferie. Når du ikke har en jobb lengter du etter å fylle dagen med noe nyttig og mer penger for hånden. På dette punktet var jeg nærmest villig til å jobbe 24/7 hvis det var nødvendig. Å skrive søknader på autopilot og å hente ut avslagsbrevene i postboksen ble del av mitt daglige gjøremål. Men ikke lengre. Nå er jeg nyttig igjen.

Å plutselig tjene 70 000 kroner mer enn det arbeidsledighetstrygden betaler hjelper selvfølgelig. Jeg kan kjøpe vanlig mat igjen og kan så smått begynne med et sosialt liv igjen. Kanskje vil jeg igjen bli den personen jeg egentlig er, istedet for denne gretne, isolerte skyggen av meg selv. Å ha rutine og følelsen av å prestere noe er best i verden. Å føle at man er en del av samfunnet igjen, istedet for å stå på utsiden og se inn på andres lykkelige liv. Kanskje får jeg tilbake empatien min og evnen til å være glad på andres vegne igjen.

Ikke klag over skolegang. Utdannelse er nøkkelen til framtiden din. Ikke klag på jobben din, selv om det er en drittjobb med drittlønn og en drittsjef. Du har i det minste en jobb, og du kan søke på nye jobber mens du tjener penger. Vær glad du kan sørge for deg selv, familien din, gjøre ting du liker å gjøre og vær glad for at du betaler skatt. Alt er bedre enn ufrivillig arbeidsløshet.

Jeg begynner i den nye jobben min på Hewlett-Packard i morgen. Livet er bra.

Read Full Post »

« Newer Posts