Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Meg og mitt’ Category

Jeg har ankommet Montreal, Canada. Mitt nye hjem for noen år, kanskje mer enn ‘noen’, hvis jeg liker det.

Det begynte i sommer, da vi ble fortalt på jobb at Funcom skulle åpne et studio i Montreal, og ble spurt hvem som var interessert. Jeg sa umiddelbart ifra at ja, jeg er svært intererssert, og også at jeg ville reise så fort som mulig. Etter en stund ble jeg forespeilet å reise i september, og jeg takket selvfølgelig ja.

Det ble noen hektiske måneder med forberedelser, litt med en vond smak i munnen, siden vi ikke fikk lov å si hva som skulle skje til noen unntatt familie. Det føltes nesten som om jeg løy til venner, men det måtte man bare leve med.

Jeg måtte også bestemme hva jeg skulle gjøre med leiligheten. Til å begynne med ville jeg leie den ut, men den leien jeg realistisk sett kunne fått for en 60 kvm leilighet på Haugenstua, Oslo ville vært så lav at den bare såvidt ville dekket låneutgifter, og hva da hvis renta går opp? Dessuten tenkte jeg som så at hvis jeg kommer tilbake til Norge vil jeg sannsynligvis ikke bo i Oslo mer, og iallefall ikke på Haugenstua. Så da ble det salg. Den gikk fort, som forventet, og jeg vikk mer enn takst, så jeg var svært fornøyd.

Så kom dagen. Inntil da hadde jeg nærmest vært følelsesløs. Jeg gledet meg selvfølgelig helt sinnsykt mye, men var helt rolig. Ikke nervøs, ikke redd, ikke lei meg for å dra. Helt til jeg sto på Gardermoen alene og innså at jeg nå skulle reise fra alle jeg var glad i. Så, jeg gråt noen tårer, tørket dem bort, og satte meg på flyet. En stop over i London og to flyturer senere var jeg i Montreal. Det var kveld, og innen jeg kom ut fra immigrasjonen og fortolling var jeg stuptrøtt. Men gud så deilig det føltes.

Nå har jeg vært her i snart en uke og rusen har ikke roet seg enda. Jeg bor her nå! Fyller dagene med jobbing og masse leilighetsjakting :). Mer nytt følger så snart jeg har funnet noe.

Adieu Oslo, salut Montreal!

Read Full Post »

Lykke?

Hva er lykke, egentlig? Kan man egentlig definere det i det hele tatt? Jeg antar at lykke kan forklares som total tilfredshet med alle livets sider. Men går det egentlig an? Kan man være 100% tilfreds med jobb, kjærlighet, familie, seg selv, verden, venner og alt annet? Jeg finner det ganske vanskelig å tro at det finnes de som er fornøyd med absolutt alt. Man kan selvsagt være happy med deler av livet sitt, men alt?

Jeg har mange ganger trodd at visse folk i kretsen min er lykkelige, folk som i mine øyne har «alt». Men så viser det seg gang på gang at de er som alle andre og har sine problemer. Noen ganger større problemer enn jeg har antatt mine er. Så da er det kanskje så ille å føle seg litt utafor. Det er grusomt å si det, men å se at andre også sliter med ting, eller er misfornøyd eller at livet deres heller ikke har gått som planlagt… det roer meg ned litt. Det er ikke sånn at jeg trives med andres ulykke akkurat, men jeg føler meg heller ikke som en emosjonell frik når jeg ser sånn. Det er litt deilig.

Kanskje vi må omdefinere hva «lykke» er. Hvis de tingene man er tilfreds med veier tyngre enn de man er misfornøyd med, og om man attpåtil har mer av dem, er man ikke egentlig fornøyd da? Livet er vel fint da, er det ikke?

Selv er jeg fornøyd med noen deler av livet mitt og misfornøyd med andre. Jeg anser meg selv som ganske normal i den forstand, men har noen ganger lurt på om det feiler meg noe som ikke klarer å være grensesprengende lykkelig hele tiden.

Hvor kommer denne trangen fra?

Read Full Post »

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Read Full Post »

Tilfeldige tanker

Idag er det Nyttårsaften. Om ca. 5,5 timer kommer himmelen til å lyse opp utenfor leiligheten min når fyrverkeriet setter inn. Jeg liker det. Pent å se på. Kattene kommer til å frike helt ut, som vanlig, men de overlever og kommer til å være ok igjen et par timer senere. Jeg skal sippe vin og spise god mat og se noe film, fnise meg gjennom natten og stå opp seeeeent i morgen.

Så…tilfeldige tanker som smetter mellom hjernecellene nå på tampen av året.

– Vondt i ryggen etter å ha sovet rart i natt
– Mamma begynner å få ‘bestemornykker’. Hvordan forklarer jeg henne at jeg ikke er barne-kompatibel?
– Den eldste katten min har blitt svært kosete de siste månedene. Dette er en bra ting
– Jeg har kontroll på økonomien. Den er ikke så god, jeg er ikke rik, men det er bedre nå enn for et halvt år siden
– Det er så mye uoppdaget musikk der ute. Jeg har venner som åpner øynene (og ørene) mine for ny musikk. Tusen takk
– Jeg elsker jobben min
– PCen min bør oppgraderes
– Shit, jeg må ha en ny dvd drive også
– Hm, jeg skal spørre eksen om han har en ekstra liggende
– John Williams er den beste filmmusikk komponisten i verden
– Fiona Apple har en deilig lokkedame-stemme. Det har Katie Melua også
– Rett deg opp i ryggen, kvinne! Du begynner å bli gammel, og du får bare en rygg
– Jeg må lese mer
– Kalevala!
– Masse kule filmer som kommer ut i 2006
– Jeg håper Brokeback Mountain vinner Oscar. Har ikke sett den enda, men jeg håper lell
– Politikere slutter aldri å lyve
– Hm, jeg burde ta meg sammen og begynne det treningsprogrammet jeg mente å starte på
– Jeg er ikke venner med t-sonen min lengre. Bør gjøre noe med det
– «Plix» får meg til å fnise
– Kjære, jeg vil ha en leet
– 42
– På tide jeg begynte å bruke det tegnebrettet igjen. Spesielt fordi jeg ikke kan tegne. Resultatene er alltid så morsomme da :)
– Da Vinci koden, woohoo!
– Lasagnaen min er fantastisk når jeg får den til riktig
– Flybiletter innen- og utenlands skulle vært billigere
– Jeg elsker jobben min
– Lurer på hvordan kattene mine er når de er fulle? Jeg tror ikke jeg skal finne ut
– Hvorfor sender folk opp raketter ? Det er for tidlig, folkens! Spar pengene til senere
– «Beloved» er det vakreste, engelske ordet jeg vet om
– Skal jeg avslutte fasttelefonabonnementet mitt, mon tro?
– Hrm, nei. Tror ikke det. Jeg har så kult telefonnummer
– Hvem i all verden kaller barnet sitt ‘Samson Bartolomeus’? Herregud!
– Forhåpentligvis velger de noe annet
– Jeg elsker «Illustrasjoner fra Bibelen» boken min. Det er så mye fin kunst der at til og med en agnostiker som meg setter pris på det
– Jeg må blogge mer, men jeg føler ikke jeg har så mye å si
– Skulle ønske folk rundt omkring i verden kunne slutte å sprenge hverandre i fillebiter
– Hun har fått ny kjæreste? Det er bra. Jeg er glad på hennes vegne
– 30/2+7=22
– Jeg elsker jobben min
– Verdens kuleste tøfler! Møø!
– iPod lykke
– Kiitos
– Stålblå ftw
– Kosete, deilige, varme votter og skjerf
– Jeg må huske å sette til side noen penger neste måned
– Åh, og jeg må huske å ringe Billettservice og sjekke om det er ledige Kamelot billetter
– Narnia med Tommy! Yay!

Ååhhh….dørklokken!

Godt Nyttår!

Read Full Post »

Familiefri jul

Så er det den tiden av året igjen. Jul. Æsj. Jeg liker ikke julen, og jeg har ikke likt det siden jeg var barn. Du ser, da jeg var liten hadde vi alltid en stor familiejul. Vi var gjerne 10-15 personer. Familien min er ganske liten, men vi klarte alltid å samle masse folk likevel. Meg og foreldrene mine, besteforeldre, søskenbarn, tante og onkler, min stefars søster og hennes familie, noen ganger var til og med naboer med. Det var veldig gøy. Masse god mat, masse presanger, masse folk og ikke sengetid før neste dag, omtrent. Det ble mitt bilde på hvordan en jul burde være. Masse glade folk.

Så ble jeg voksen. Og med det, visnet gleden ved jul. Familien min sluttet å feire jul på en storstilt måte. Søskenbarna vokste opp, besteforeldrene mine døde og mamma bestemte seg for å ikke like mennesker lengre. De siste..hm..7-8 årene har vi hatt små – nei, bittesmå – julefeiringer. Meg og foreldrene mine. Vi spiste middag, åpnet to presanger hver og drukket kaffe. Ferdig. Julen over på to-tre timer.

Kanskje dere synes jeg er grunn og overfladisk nå. «Hun tenker bare på julegaver.» Men det er ikke greia i det hele tatt. Det er stemningen og folkene jeg savner. Ikke nødvendigvis akkurat de folkene, men folk generelt. Jeg vil mye heller feiret jul med venner enn med familien. Kanskje det bare er meg, men jeg trives ikke så veldig med å tilbringe tid med familien. Morsomt å skrive dette… Jeg, men mine eremitt-tendenser og «Æsj. Folk. Jeg rømmer!» men faktum er at jeg er lykkeligere alene eller med venner, enn jeg er med familien min.

I tillegg, hele det der «vær snill med hverandre og gi til veldedige formål, for det er jo jul» pisset hjelper ikke på meg. Skal man liksom ikke være snill med hverandre resten av året da? Jeg liker ikke å bli guilt-trippet, og ingen er bedre til det enn mamma.

Men ikke i år! I år er alt kult. Mamma og min stefar skal til Tyskland og Sveits i julen, for å besøke den ene onkelen min og å komme seg bort for å slappe av litt. Jeg skjønner dem godt og støtter dem helhjertet. Min far og min stemor skal til Thailand på to ukers. Jeg skjønner dem godt og støtter dem helhjertet (og litt misunnelig, hihi). Jeg, siden jeg ikke har noen annen nær familie, ingen barn og ingen mann, noe jeg er helt fornøyd med, skal ikke reise sammen med noen av dem. Jeg, skal krølle meg opp i sofaen med et glass vin i den ene hånden, iPoden i den andre og Disney på TVen. Slappe av. Det høres så sinnsykt deilig ut! Jeg kan ikke vente til i morgen.

De neste dagene blir tilbragt med venner, samt middag, besøk, nissevelting og sånn. Jeg har i dag og i morgen til å slappe av, gjennom hele juleferien. Jeg trenger det, lengter etter det, gleder meg til det. Ikke noe familiemas, ikke noe falskt, pålimt «O Heilage Julestemning» ansikt. Bare meg, meg selv, venner og fritid. Deilig.

Read Full Post »

Jeg gjorde det!

Jeg gjorde det! Endelig! Etter å ha diskutert med meg selv i 5 år og gått mange tenkerunder, piercet jeg endelig tungen min. Jeg er kjempefornøyd med det og liker det kjempegodt. Jeg vet jeg ikke er den første som gjør noe sånn, men jeg er veldig stolt av meg selv for at jeg faktisk gjorde det.

Det gjør pittelitt vondt enda, men ikke noe som isbiter ikke kan hjelpe med.

Read Full Post »

Slutt

Så var det slutt. 4 1/2 år er over. Det føles veldig rart, egentlig. Altså, det har ligget i kortene i rundt 5-6 måneder, men det er likevel rart å tenke på at forholdet vårt er over. Jeg er veldig glad i ham, men ikke mer enn en venn. Han er min nærmeste venn, men ikke mer. Vi går hver vår vei i ordnede former og helt uten vonde følelser mellom oss.

For å være ærlig så har jeg følt at vi er venner, ikke kjærester, ganske lenge. Dette er liksom bare siste stopp. Det føles godt, trist, rart, skremmende, merkelig, kult, forferdelig, forvirrende…alt.

Bare tanken på alt det praktiske som må ordner skremmer vannet av meg, men det er noe jeg kan tenke på en annen dag. I dag skal jeg bare være…nummen.

Read Full Post »

Older Posts »